NASJONALMONUMENTET - IL VITTORIANO

Dette gigantiske byggverket i selve hjertet av Roma er et minnesmerke for Italias samling. Den nye staten Italia, som før bestod av mange småstater, ble opprettet i 1861. Samlingen ble imidlertid ikke fullført før i 1870 da Garibaldis soldater inntok Roma og fortrengte paven.

Den nye nasjonalstaten valgte Victor Emanuel 2. fra Piemonte i Nord-Italia til sin første konge. Derfor har det også fått navnet Victor Emanuel-monumentet. Det er han som troner på sin hest i fronten av minnesmerket som er fullt av symboler fra det romerske keiserdømme. Kongen blir på en måte fremstilt som den nye keiseren. Selve rytterstatuen i bronse er 12 m høy og veier 50 tonn. Et arbeidslag på ca.15 mann feiret kranselag til bords i hestebuken før de klatret ut og sveiset igjen hestens bakre del.

Grunnsteinen ble lagt i 1885 men ble først avduket i 1911 i nærvær av 5000 borgermestere og sognerådsmenn fra hele det nye Italia. Den fremste delen med den ukjente soldats grav ble lagt til i 1921. To soldater vokter ustanselig flammen for de ukjente soldater som falt i 1.verdenskrig. Derfor kalles Il Vittoriano også Fedrelandets alter. Hestespannene med seiersgudinnen Victoria kom først i 1927. Hele 70 italienske billedhuggere har bidratt med marmor- og bronseskulpturer.

Monumentet skulle ikke stå tilbake for det pompøse fra antikken, men mange italienere er ikke bare begeistret for Il Vittoriano, og synes det er for stort og prangende. Det har da også fått en del økenavn som gebisset, bløtkaka og skrivemaskinen. Ifølge forfatteren Jan E. Hansen har mange hatt blandede følelser for nasjonalmonumentet særlig etter at Mussolini gjorde dette til kulisse for sitt fascistregime. Mussolini skal vi komme tilbake til.

Den ukjente soldats grav.

Plasseringen av monumentet er ikke tilfeldig. Kapitolhøyden var i antikken den viktigste av Romas sju høyder. Men kapitols ansikt var vendt mot sydøst - mot Forum Romanum - antikkens maktsentrum. Da Michelangelo fikk i oppdrag av paven å fornye plassen på kapitol på 1500-tallet, anla han fronten med den nye trappa vestover mot datidens maktsentrum - nemlig Peterskirken. Nasjonalmonumentet ble så bygd på nordsida av høyden med ansiktet mot nåtidens hovedgate Via del Corso. På samme som slottet i Oslo ligger i enden av Karl Johans gate, er nasjonalmonumentet plassert på Romas viktigste høyde i enden av Via del Corso.

Den store plassen foran monumentet, Piazza Venezia, er kanskje det største trafikk-knutepunktet i Roma. Navnet har den fått fordi den venezianske ambassaden til Pavestaten lå i palasset til venstre sett fra Il Vittoriano. Palasset kalles fortsatt Palazzo Venezia. Da østerrikerne overtok Venezia i 1797, fortsatte de å ha sin ambassade der.

Piazza Venezia med Via del Corso midt imot og Palazzo Venezia til venstre.

Palasset ble på slutten av 1920-tallet sete for den fascistiske regjeringen. Fra balkongen holdt Mussolini sine fengende taler, og 9.mai 1936 erklærte han det andre romerske imperiums fødsel. Stedet foran det symboltunge nasjonalmonumentet var ikke tilfeldig valgt. Piazza Venezia ble stedet han bergtok folkemassene og ropte ut sin propaganda.

I tillegg til et museum som forteller historien om kampen for å samle Italia, inneholder bygget lokaler for kunstutstillinger og en restaurant. Utsikten fra monumentet er også vel verdt å få med seg.

OLAVSFESTDAGER I ROMA

En kanskje noe snever, men absolutt oppegående forening, arrangerer hvert år Olavsfestdager i Roma. Det er venneforeningen for St. Olavsalteret som står bak. Da det en periode rådet usikkerhet om alterets framtid, ble foreningen dannet for å hegne om dette norske samlingspunktet i Roma. Foreningen er representert med både katolikker og protestanter. For mer info om alteret og foreningen henviser jeg til desember 2016 i denne bloggen eller til nettsiden olaviroma.no. Olavsfestdagene, eller seminaret om du vil, avsluttes alltid med festmesse i kirken San Carlo al Corso 16.oktober til minne om Hellig Olavs omvendelse og dåp.

I år startet seminaret med mottakelse i residensen til ambassadør Margit F. Tveiten lørdag ettermiddag. I tillegg til å treffe mange hyggelige personer, var høydepunktene ambassadørens orientering om dagens politiske situasjon i Italia og et meget humoristisk kåseri av dr. Einar Berle. Han fortalte bl.a. om hvordan han som ung bergenser opplevde Roma på 1950-tallet.

På søndag ble vi guidet i Romas gamle havneby Ostia Antica av professor Øyvind Norderval. La det bare være sagt: Det er noe helt annet å få omvisning av en med kunnskap enn å rusle rundt i de gamle ruinene på egenhånd.

På mandag møttes vi i Det Danske Institutt til meget interessante foredrag. Professor Øyvind Norderval informerte om  Olavsalteret og pave Leo 13. Førstekonservator Heidi Anett Beistad  orienterte om den norrøne kirkens bånd til pavekirken i høymiddelalderen og forfatter Edvar Hoem fortalte om erkebiskop Olav Engelbrektsons kamp mot reformasjonen i Norge.

Tirsdag startet med byvandring med professor Thomas Thiis-Evensen. På en humoristisk måte tok han oss med på en vandring til flere kirker og steder med tema om barokkens helgenfremstillinger.

Vi startet byvandringen i kirken St.Maria della Vittoria.

Olavsfestdagene ble avsluttet tirsdag kveld med ei flott festmesse i San Carlo al Corso  ved biskop Bernt Eidsvig.

Avslutningsprosesjonen passerer forbi Olavsalteret.

Kirken Sant Ignazio di Loyola

Roma har et utall av vakre plasser - piazzaer. En av disse er Piazza S. Ignazio som ligger midt i sentrum, bare noen steinkast fra Pantheon. Denne trange plassen  er omgitt av høye bygninger på alle kanter og ble skapt i rokokkostil på 1700-tallet. Piazzaen er ei flott ramme for sin eneste restaurant, Sabatino. (Forøvrig omtalt i denne bloggen i juni 2017.)

Men det som dominerer denne plassen er fronten på kirken Sant Ignazio di Loyola. Den ble påbegynt i 1626 som jesuittenes universitetskirke, men ble innviet først i 1722. Navnet har den fått etter jesuittbevegelsens grunnlegger, Ignatius Loyola. Etter at han som spansk soldat ble hardt skadet, brukte han den lange sykdomsperioden til å studere. Gjennom dette utviklet han en voldsom nidkjærhet for "den rette lære", og stiftet i 1534 Jesuitterordenen som fikk pave Paul 3. sin godkjenning i 1540. Ordenen ble på mange måter pavens spydspiss i motreformasjonen og i kampen for å utbre den romersk-katolske tro. Fra 1540 bodde Ignatius i Roma, og styrte bevegelsen derfra. Han døde i 1556 og ble 66 år senere kanonisert til helgen.

På slutten av 1500-tallet bygde jesuittene sin hovedkirke "Il Gesu" omtrent 300 m fra Piazza S.Ignazio. I et sideskip her ligger Ignatius Loyola begravet under et hav av gull og edelstener. Som en kuriositet nevner jeg også at det var i denne kirken Bjørnstjerne Bjørnson hadde en begivenhetsrik opplevelse nyttårsaften 1860, og som han senere beskrev i et av sine mest benyttede foredrag.

Men tilbake til kirken "Sant Ignazio di Loyola". Det er spesielt tre ting  som gjør at jeg gjerne viser fram denne kirken på mine byvandringer. Det første er den forbausende opplevelsen det er å komme fra den trange piazzaen, og plutselig stå i det enorme kirkerommet. Det andre er den storslåtte takfresken i hvelvet over hovedskipet. Den viser Sant Ignatius som blir båret til himmels av engler på en sky, og han svever på en måte tvers gjennom taket. I tillegg har Andrea Pozzo i dette takhvelvet malt både vinduer og søyler slik at fresken framstår med en ekstra etasje. Altså en ren illusjon. For å få den rette virkningen bør du stå på et punkt som er markert med en marmorsirkel i golvet.

Da jesuittene ville bygge en kuppel sies det at dominikanerne protesterte.De hadde sitt kloster vegg i vegg og mente at en kuppel ville dominere og skygge for biblioteket deres. Resultatet ble i alle fall at Pozzo malte sitt andre mesterverk i Sant Ignazio. Når de ikke fikk bygge en kuppel, tok han like godt å malte en på det flate taket! Sett fra et bestemt punkt i golvet virker den likevel troverdig. Men det som gir oss inntrykk av å være ei halvkule er altså bare juks.

Kirkerommet forøvrig er også godt utsmykket med sine praktfulle barokke altere.

SPANSKETRAPPA

"Som en urban tribune med byen som sceneteppe utfolder Spansketrappen seg som et fugleberg med mennesker som sitter, sover og flanerer."               Sitat Thomas Thiis-Evensen

Spansketrappa har blitt en av de mest kjente motivene fra Roma, og er en av byens livlige stuer. Kanskje er den verdens mest kjente trapp. Selv om jeg synes plassen har fått vel mye oppmerksomhet, er det en kjensgjerning at den tiltrekker seg turister. Det er blitt slik at man ikke kan forlate byen uten å ha klatret eller sittet i denne trappa.

Joda, trappa er et fint skue med kirka "Trinita dei Monti" i bakgrunnen, og ikke minst er det flott utsikt over byen fra toppen. Hver vår pyntes den med blomsteroppsatser og før jul monteres det ei julekrybbe på mellomsatsen. På plassen foran kirka ser vi en av Romas mange obelisker, de fleste hentet fra Egypt. Noen mener denne er "fake" i den forstand at hieroglyfene er hugget i Italia eller at den i hele tatt ikke kommer fra Egypt.

Plassen foran trappa kalles Piazza di Spagna. Bakgrunnen er at Palazzo di Spagna med den spanske ambassaden ble bygget like ved på 1600-tallet. Trappeanlegget har derfor på folkemunne feilaktig fått navnet Spansketrappa. Det  offisielle navnet er Scalinata della Trinita dei Monti (Trappa til kirka treenigheten på Monte Pincio). Denne franske kirka ble bygget omkring 1500, og i 200 år måtte man klyve den bratte bakken langs en sti. Franskmennene fikk i 1660 selveste Bernini til å tegne et utkast til ei trapp, men de satte som betingelse at det på toppen skulle stå en rytterstatue av franskekongen Ludvig 14. Pave Alexander 7. godtok ikke dette, og forslaget ble lagt til side. I 1720 ble planene tatt fram igjen. Etter noen endringer ble pave Innocens 13. og Ludvig 15. enige. Trappa ble bekostet av de franske, og etter tre års bygging stod den ferdig med sine 138 trinn i 1726. Mer korrekt burde navnet derfor vært Fransketrappa.

Plassen foran trappa er prydet av ei flott fontene formet som en nedsenket båt (Fontana di Barcaccia). Denne er designet av Pietro Bernini, faren til sin mer berømte sønn.

Det er også naturlig å nevne at området omkring Spansketrappa har vært bosted og  miljø for tilreisende fra mange nasjoner. Ikke minst er det mange skandinaver som har hatt tilhold her -særlig kunstnere og forfattere. Minner etter disse finner vi blant annet i Cafe Greco, Babingtons Tearoom og i et lite museum etter den britiske poeten John Keats.

Vår i Roma

I mars måned starter gjerne utelivet i Roma. Men de sene middagene under åpen himmel bør du imidlertid vente med. Til det er nattetemperaturen for lav - gjerne under 10 grader. Men på dagtid kan temperaturen passere 20-tallet. For oss nordboere er det et bra tidspunkt å besøke byens mange severdigheter på. I månedene juni, juli og august blir det fort for varmt for oss. Da blir solsteiken gjerne plagsom på dagtid. Selv synes jeg den beste tida å besøke byen på er tidlig mai eller oktober. Da er temperaturen behagelig både dag og kveld.

I Roma er det mange turister hele året, mer enn 12 millioner hvert år. Høysesongen starter snart og varer til juni. Selv om det er noe roligere i juli, så er det køer nok på de rette plassene. Ny høysesong regnes fra medio august og ut oktober. Det er imidlertid ikke noe problem å besøke byen i juli, men du går ikke lenge på Forum eller Palatinerhøyden i solsteiken. Å oppsøke køene i Vatikanmuseet er heller ikke å anbefale i varmen. Men du kan gjøre som mange romere. Ta deg en lang siesta midt på dagen.

Bjørnstjerne Bjørnson var mer enn en vanlig turist. Han hadde tilsammen seks opphold i Roma - gjerne ett eller to år om gangen. Når han syntes det ble for traurig "her på berget", tok han med seg familien og søkte skriveinspirasjon i verdensbyen.

Vel, turistsesongen er i gang. Her følger noen glimt.

Hva med et besøk på blomstertorget  - Campo de`Fiori?  Her er det et yrende liv.

Eller en sykkeltur til katakombene på Via Appia

Forum by night er heller ikke så verst.

En middag i trivelig atmosfære er et høydepunkt.

Under alle sine opphold i Roma gikk Bjørnstjerne Bjørnson sine faste turer til Monte Pincio. Her hadde han god utsikt over byen han elsket.

SAN VALENTIN OG SANNHETENS MUNN

Da jeg for noen år tilbake besøkte kirken Santa Maria in Cosmedin, ble jeg stående foran et lite alter. Av den katolske kirkens mange helgener var San Valentin et navn jeg forbandt noe med. Ikke det at jeg er spesielt romantisk av meg. Men hva har denne karen med Valentinsdagen å gjøre?

De historiske kildene er vage. Og av den grunn opphevet den katolske kirken i 1969 navnet hans fra det de kaller"The General Roman Calender", som bl.a. har oversikt over offisielle katolske feiringer. Men han anses fortsatt som en helgen.  Men hvem var han?

Søker vi på google kan vi finne flere utgaver, men den som skiller seg ut er Valentin fra Roma. Etter sigende kom han i unåde hos keiser Claudius 2. (268-270), og ble fengslet. Der ble han kjent med en fangevokter som het Asterius. Hans datter, som var blind, ble helbredet gjennom Valentin. Noe av det siste Valentin skal ha skrevet var et notat til denne datteren der han avsluttet med ordene "Fra din Valentin". Dette skal være bakgrunnen for vår tids valentinerkort. Den romantiske dagen ble lagt til Valentins dødsdag-14.februar. Da ble han etter tradisjonen halshogd utenfor Roma. Det skal være hans hodeskalle jeg stod foran i kirken Santa Maria in Cosmedin. Resten av skjelettet skal befinne seg i ei kirke i Dublin.

Men det er Bocca della Verita - Sannhetens munn, denne kirken er mest kjent for. På veggen i forhallen står det ei kjempestor steinskive med et uthugget ansikt og en gapende munn. Ei myte fra middelalderen forteller at anklagede ble bedt om å stikke hånden inn i den åpne munnen, og sverge på at de hadde snakket sant. Dersom de likevel løy, ville munnen bite hånden av. Det er helt utrolig hvor mye oppmerksomhet denne myten og steinskiva har fått hos turistene, og her er det ofte kø for fotografering. Steinskiva er trolig et brønndeksel fra byens gamle vannsystem, og forestiller elveguden Okeama.

Santa Maria in Cosmedin ligger mellom to av byens høyder, Palatin og Aventin, og er en av romas eldste kirker. Den ble bygget av roms greske innbyggere allerede i det 6.århundre. Den lå helt inn til et kornlager, og forhallen var stedet for datidens sosialhjelp. Her ble det delt ut brød til de fattige.

SCALA SANCTA - Den hellige trapp

I en stor grå bygning like ved plassen foran Lateranerkirken (San Giovanni) ligger ei trapp som kalles Scala Sancta. Her kan vi  hver dag se mennesker gå på knærne opp de 28 trinna. Spesielt i pasjonsuka er Scala Sancta fylt av pilegrimer fra morgen til kveld. Selve trappa er laget i marmor, men er  i dag dekket av tre. Angivelig for at ingen fot skal trå på den hellige marmoren, men sikkert også på grunn av slitasjen. Trappa kan sees som et symbol på ydmykhet som er en av kristendommens viktigste dyder. Det skal også finnes en bønn for hvert trinn. Etter tradisjonen har disse trinna stått foran palasset til Pontius Pilatus i Jerusalem, og hvor Jesus skal ha gått under rettergangen mot ham. Legenden forteller at det var mor til keiser Konstantin den store, Helena, som sendte bud etter trappa i år 328, og fikk den fraktet til Roma.

Scala Sancta fører opp til et kapell som var pavens private kapell i det gamle lateranerpalasset. Dette kapellet er stengt for offentligheten, og kalles Sancta Sanctorum på grunn av de mange relikviene som befinner seg her.

Det var på denne trappa Martin Luther i 1511 reiste seg da han var kommet halvveis opp, og gikk ned igjen. Han skal være den første som gjorde det, men i dag ser vi det ofte. Da den danske forfatteren Arne Falk Rønne besøkte plassen i 1975, gikk japanske turister fram og tilbake mellom de bedende. Og  det var helt umulig for kirketjenerne å få dem til å forstå at dette var lite passende.

En pussighet er skiltet pilegrimene ser like før de legger seg på nederste trinn. Der advares det mot lommetyver.

Like utenfor Lateranerpalasset, et par steinkast unna Scala Sancta, finner vi Romas største obelisk - en kjempestein i granitt. Når Helenas barnebarn, Konstantin 2., i 357 fikk fraktet denne fra Egypt, så er det ikke noe tvil om at romerne også kunne frakte Scala Sancta fra Jerusalem. Men hva som er sannhet i legenden er ikke godt å si.

Helena besøkte de hellige stedene i Palestina, og ble en stor relikviesamler. I tillegg til Scala Sancta skal hun også ha skaffet Roma flere splinter av Jesu kors. Av disse skal noen finnes i Peterskirken  og i den kirken hun selv fikk bygget, nemlig S. Crose in Gerusaleme.

Helena fikk senere helgenstatus i den katolske kirke. Ei lita øy i Atlanterhavet ble oppdaget på hennes minnedag, 18.august, og ble derfor oppkalt etter henne. Øya er først og fremst kjent som plassen der Napoleon døde.

I en nisje i en av de enorme pilarene som bærer kuppelen i Peterskirken, står en fem meter høy statue av Helena.