Kirken Sant Ignazio di Loyola

Roma har et utall av vakre plasser - piazzaer. En av disse er Piazza S. Ignazio som ligger midt i sentrum, bare noen steinkast fra Pantheon. Denne trange plassen  er omgitt av høye bygninger på alle kanter og ble skapt i rokokkostil på 1700-tallet. Piazzaen er ei flott ramme for sin eneste restaurant, Sabatino. (Forøvrig omtalt i denne bloggen i juni 2017.)

Men det som dominerer denne plassen er fronten på kirken Sant Ignazio di Loyola. Den ble påbegynt i 1626 som jesuittenes universitetskirke, men ble innviet først i 1722. Navnet har den fått etter jesuittbevegelsens grunnlegger, Ignatius Loyola. Etter at han som spansk soldat ble hardt skadet, brukte han den lange sykdomsperioden til å studere. Gjennom dette utviklet han en voldsom nidkjærhet for "den rette lære", og stiftet i 1534 Jesuitterordenen som fikk pave Paul 3. sin godkjenning i 1540. Ordenen ble på mange måter pavens spydspiss i motreformasjonen og i kampen for å utbre den romersk-katolske tro. Fra 1540 bodde Ignatius i Roma, og styrte bevegelsen derfra. Han døde i 1556 og ble 66 år senere kanonisert til helgen.

På slutten av 1500-tallet bygde jesuittene sin hovedkirke "Il Gesu" omtrent 300 m fra Piazza S.Ignazio. I et sideskip her ligger Ignatius Loyola begravet under et hav av gull og edelstener. Som en kuriositet nevner jeg også at det var i denne kirken Bjørnstjerne Bjørnson hadde en begivenhetsrik opplevelse nyttårsaften 1860, og som han senere beskrev i et av sine mest benyttede foredrag.

Men tilbake til kirken "Sant Ignazio di Loyola". Det er spesielt tre ting  som gjør at jeg gjerne viser fram denne kirken på mine byvandringer. Det første er den forbausende opplevelsen det er å komme fra den trange piazzaen, og plutselig stå i det enorme kirkerommet. Det andre er den storslåtte takfresken i hvelvet over hovedskipet. Den viser Sant Ignatius som blir båret til himmels av engler på en sky, og han svever på en måte tvers gjennom taket. I tillegg har Andrea Pozzo i dette takhvelvet malt både vinduer og søyler slik at fresken framstår med en ekstra etasje. Altså en ren illusjon. For å få den rette virkningen bør du stå på et punkt som er markert med en marmorsirkel i golvet.

Da jesuittene ville bygge en kuppel sies det at dominikanerne protesterte.De hadde sitt kloster vegg i vegg og mente at en kuppel ville dominere og skygge for biblioteket deres. Resultatet ble i alle fall at Pozzo malte sitt andre mesterverk i Sant Ignazio. Når de ikke fikk bygge en kuppel, tok han like godt å malte en på det flate taket! Sett fra et bestemt punkt i golvet virker den likevel troverdig. Men det som gir oss inntrykk av å være ei halvkule er altså bare juks.

Kirkerommet forøvrig er også godt utsmykket med sine praktfulle barokke altere.