PANTHEON. Romersk ingeniørkunst på sitt ypperste.

Kanskje hadde keiser Hadrian (117-138) tanker om støtte fra de erobredes guder, da han fikk bygd templet Pantheon. Romerne hadde guder for nært sagt alle livets sider, og egne templer for hver av dem. Men romerne var tolerante og andre folkeslag var velkomne med sine egne. Resultatet ble  at det fantes en del andre guder i denne smeltedigelen av en by.

Da Hadrian overtok styringa etter Trajan i 117 var riket på sitt største. Den nye keiseren var mer opptatt av å konsolidere stillingen enn å utvide riket. Kanskje var tanken å forene alle krefter da han tilegnet det nye templet til alle guder (pan theion på gresk). Men det nye templet var også et uttrykk for keiserens makt. Fra tronstolen i Pantheon gav han trolig audiens for sine undersåtter, proklamerte lover og dømte i tvister. I Pantheon hadde han folket under seg, himmelen med gudene over seg - Hadrian var herskeren.

Når vi står ved fontenen på piazzaen og ser mot Pantheon, beskuer vi, ifølge Pål Bang Hansen, Romas største arkitektoniske under. Det vi ser herfra er en typisk front på et gresk tempel. Inngangspartiet-søylehallen-består av i alt 16 enorme søyler i korintisk stil. Alle er 14 m høye, hver av dem hugget i en stein og fraktet hele veien fra Egypt.

Men det er først når en kommer gjennom søylehallen og passerer de enorme bronsedørene, som skal være originale, at en førstegangsbesøkende blir stående helt betatt. Øynene vender seg først mot det store hullet i taket som er hele 9 m i diameter. Deretter vil synet trolig vende seg mot nisjene langs veggene og til slutt ende opp mot apsis i fronten.

Vi står nå i en 1900 år gammel bygning med verdens største kuppel bygd i ett betongstykke. Kuppelen er plassert på en stor sylinder der veggene nederst har en tykkelse på ca.6 m. I overkant er tykkelsen redusert til 1,5 m. Selve kuppelen er dekorert med fem rekker uthulte kasetter. Disse uthulningene reduserer betongmassen og letter trykket mot veggene. Hullet er også nødvendig for at toppen ikke skal falle ned. Sementen er et av romernes viktigste bidrag til utviklingen av byggekunsten. Betongen som er brukt i nedre delen av sylinderen er blandet med travertinerstykker og tuff, mens det i kuppelen er brukt pimpstein for å lette trykket. Hele kuppelen er støpt i ett stykke betong over en forskaling og uten armering. Og dette har holdt i snart 2000 år!

Vi har allerede slått fast at det var keiser Hadrian som var byggherre for dette arkitektoniske verket. Stemplinger i de smale romerske mursteinene viser at Pantheon ble bygget eller gjenoppbygget mellom 118 og 125. På arken over søyleinngangen leser vi imidlertid følgende:

M AGRIPPA LF COS TERTIUM FECIT

På norsk blir det omtrent slik: Marcus Agrippa, Lucius sønn, lot denne bygningen oppføre  i sitt tredje konsulat.

Marcus Agrippa var keiser Augustus` store feltherre og etterhvert også hans svigersønn. Agrippa oppførte et tempel her omkring år 27 f. Kr. i forbindelse med sitt badeanlegg. Hadrian lot altså fronten med Agrippas navn bli stående.

Bygget er fullt av geometriske figurer. Oculus i taket, og golvet er sirkelformet. Kuppelen er ei halvkule 43,4 m i diameter. Høyden i midten tilsvarer også diameteren slik at kuppelen opp-ned ville berørt golvet. Veggene, som er en del av sylinderen, har innebygde nisjer formet som buer. Golvet, som også skal være originalt, har mønster med kvadrater og sirkler. En del nisjer har trekanter som overbygg.

Utvendig var bygget opprinnelig et syn for øyet. De grå murene var dekket av hvit marmor før det ble fjernet og ført til Bysants av Konstantin 2. på 300-tallet. I tillegg var kuppelen dekket av gull! Takflatene i forhallen var dekket av bronse. Dette metallet ble fjernet av pave Urban 8.for at  Bernini skulle bruke det i den store baldakinen i Peterskirken.

Pantheon er det eneste bygget fra romertida som er noenlunde ubeskadiget. Årsaken ligger nok i at templet ble omgjort til kirke i 609. Pave Bonifatius 4. fikk etter søknad godkjenning av keiser Focas som da hadde tilhold i Konstantinopel. Til minne om dette ble Focas æret med en egen søyle som fortsatt står på Forum Romanum.

I forbindelse med innvielsen ble i alt 28 kjerrer med jordiske rester av martyrer hentet fra katakombene. Disse ble plassert i en veldig porfyrsarkofag - et kjempebadekar fra Agrippas badeanlegg. I stedet for "Til alle guder" ble Pantheon tilegnet "Santa Maria ad Martyres". Pantheon ble stedet for å vise aktelse og ærbødighet for martyrene og kanskje startet den katolske kirkens helgendyrkelse her. En spesiell minnedag for martyrene oppstod og utviklet seg etterhvert til det vi kaller "allehelgensdag". I dag "feires" denne dagen verden rundt omkring 1.november med den skikken vi kjenner med å tenne lys for de døde. Besøker du Roma i pinsa bør du få med deg gudstjenesten  1.pinsdag. Da er det blitt tradisjon å sende hundrevis av roser ned gjennom oculus.

Pantheon er også blitt stedet for noen kongegraver. Den første kongen etter Italias samling i 1861, Vittor Imanuel 2., ligger i 2.nisje til høyre for inngangen. Hans sønn, Umberto 1. med sin dronning Margherita, er  gravlagt lenger bort. Det er denne damen som har gitt navn til en av verdens mest kjente pizzaer. En annen kjent person som er gravlagt her er maleren Rafael. Han døde i Roma bare 37 år gammel i 1520. Sarkofagen hans finner du mot venstre fra inngangen.

Som det ypperste av romersk ingeniørkunst står Pantheon fortsatt godt til tross for nesten 2000 års påkjenning. Både Brunelleschi, som skapte kuppelen i domkirken i Firenze og Michelangelo kuppelen i Peterskirken, studerte byggeteknikken i romernes Pantheon nøye. Men disse største av de store arkitekter og kunstnere levde 12- og 1400 år etter at Pantheon ble til!

Caffe Greco og Malteserordenen

Det mange forbinder med Via del Condotti er kafeen i nummer 86. På 1800-tallet ble  Caffe Greco  en samlingsplass for mange tilreisende forfattere og kunstnere, særlig fra Skandinavia og Tyskland. Mange av dem bodde nettopp i området her rundt Spansketrappen.

Blant nordmenn som hadde tilhold her kan vi ramse opp Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Camilla Collett, Arne Garborg, Herman Wildenvey og Jonas Lie. Og hos noen av dem har romabesøket resultert i bøker som knytter seg til byen. De mest kjente er Sigrid Undsets "Jenny" og Hans E. Kincks novellesamling "Trækfugle og andre". Det sies også at norske forfattere aldri var så nasjonalromantiske som når de var i Italia.

Andre kjente navn som knytter seg til stedet er H. C. Andersen, Mark Twain og Franz Liszt. Det sies at Goethe hadde sin egen grublekrok og at dansken Bertel Thorvaldsen, en av verdens mest anerkjente skulptører, feiret sin "romerske fødselsdag" her hver 8.mars.

Selve kafeen ble fredet i 1953, og besøker du stedet i dag, vil du finne en kafe med sjel. Noe av det første du legger merke til er at du blir betjent av kelnere i kjole og hvitt. Lengst inne finner du sofaen fra H.C.Andersens romerske hjem, og hans egen tegning av leiligheten henger i glass og ramme på veggen. Et bilde med et brev fra Bjørnstjerne Bjørnson finnes også. Stedet er absolutt verd et besøk selv om du her må betale litt mer enn vanlig for kaffen.

Bytter vi om sifrene i Grecos gatenummer  i Via del Condotti, får vi adressen til Palazzo di Malta. 
Her ligger Malteserordenens hovedkontor - en orden med en lang og kronglete historie.

Malteserordenen eller Johannitterordenen som den egentlig ble kalt, ble grunnlagt i Jerusalem i 1113. De opprettet blant annet et hospital for pilegrimer og sårede fra korstogene. Merket de hadde på banner og skjold er det samme som vi i dag kaller malteserkorset. Da de kristne kongerikene i Midt-Østen brøt sammen, slo de seg ned på Rhodos og grunnla en egen stat. Mange sydenfarere har vært på denne øya og sett restene etter ridderborgene.

I 1523 ble de fordrevet av osmanerne, men sultanen tilbøy dem fritt leide. Etter sju hjemløse år fikk de i 1530 Malta i gave  fra den tysk-romerske keiseren Karl 5. Her opprettet de en selvstendig stat under riddernes styre. I 1798 okkuperte Napoleon øya da han var på vei til Egypt. Etter at britene overtok staten noen år senere, ble ordenen henvist til sine eiendommer i Roma.

Malteserordenen kaller seg fremdeles "en suveren militær orden", men dens praktiske funksjon er humanitært arbeid over hele kloden. Det gjelder særlig drift av  sykehus og klinikker, samt ambulansekjøring. Alt i nært samarbeid med den katolske kirke. Malteserordenen har i dag ca. 13500 medlemmer i varierende riddergrad. Bare omkring 40 personer har sverget den fulle eden og kan regne seg som fullverdige ridderbrødre. Palazzo di Malta var inntil 1950 regnet som verdens minste stat, bare en fjerdedel av Vatikanstaten. Fortsatt har ordenen diplomatiske forbindelser med en rekke stater, og de har observasjonsstatus i FN. Malteserordenens biler  har ambassadestatus med nasjonalbetegnelsen SMOM (Sovrano Militare Ordine di Malta). Malteserordenens øverste leder, Stormesteren, regnes fortsatt som statsoverhode.

Om du passerer Via del Condotti 68 må du gjerne gjøre et forsøk på å få et glimt innenfor porten.

Via del Condotti - de store motehusenes gate.

Via del Condotti strekker seg fra Spansketrappa til Romas hovedgate Via del Corso.

Spansketrappa er en av Romas mest kjente turistplasser.

Først må jeg vedkjenne at jeg er langt under gjennomsnittet opptatt av klær og moter. Jeg hadde spasert gjennom Via del Condotti en del ganger uten å legge merke til noe spesielt ved butikkene som prydet begge sider av gata. Det som opptok meg her var Cafe Greco - en cafe med lange og spesielle tradisjoner - og at Malteserordenen har sitt hovedsete her.

Fra Spansketrappa ser du rett ned  på Via del Condotti

Først når min eldste datter slo seg med på en romatur, ble jeg oppmerksom på at denne gata også var spesiell av andre grunner. Den unge dama uttrykte sin fornøyelse ved å kikke i/ spasere forbi disse butikkene som hun tydeligvis kjente til. Ikke at de var typiske handlesteder for henne, men jeg forstod at de representerte noen av verdens mest eksklusive og kjente motehus. Men sannelig dukket det også opp et navn jeg hadde hørt om. Armani forbandt jeg med kvalitetsbelter. I alle fall - i denne gata ligger altså mange av de store motehusene på rekke og rad.

Øverst ligger Dior, grunnlagt i 1946 i Paris, med blant annet sine godlukter og kremer. Burberry er et eksklusivt engelsk klesmerke. Med en 150 årig tradisjon og hovedsete i Paris er Louis Vuitton til stede med blant annet vesker, smykker og klokker.

Men italienerne da? Jo, Gucci er snart 100 år, har hovedsete i Firenze og selger både klær, sko, vesker og smykker. Fra Milano kommer Prada og selger luksusvarer av blant annet vesker, solbriller og parfyme. Armani har også hovedsete i Milano med sine klær, vesker ........ og belter. 

Kanskje er flere av butikkene i denne gata kjent over hele verden. Ikke vet jeg, men dette var de merkebutikkene min tipser, Bodil, kjente til.

Cafe Greco og Malteserordenen kommer jeg tilbake til. Men er du i Roma, så spaser gjerne gjennom Via del Condotti. Og vil du bruke 30 000 norske kroner på ei jakke, så har du mulighet til det. God tur!

ROMATUR MED GODE VENNER I MAI 2017

To amerikanske fly gav oss allerede på flyplassen ei påminning om at Roma hadde mer prominente gjester enn oss. På vei til hotellet stoppet all trafikk opp ved Piazza Venezia. Etter kort tid dukket også en stor kortesje opp. Vi visste da at "gjesten" var på vei fra paven til neste stopp, Brussel, og møte med Natos leder Jens Stoltenberg.

Allerede i slutten av mai nådde temperaturen 30 grader på dagtid og ikke under 20 før midnatt. Dette fører til at en søker noe skygge på dagtid, men at en kan nyte  kveldene i fullt monn. Mai viser seg å være en attraktiv måned i Roma. Spesielt var det mange store grupper som fulgte en hevet lederstav, ikke minst av asiater. Mye folk betyr at en bør være tidlig ute på de mest  kjente turistplassene. Alternativet er trengsel. Det er restauranter stort sett over alt, men de fylles fort opp. Prisene varierer mye fra de dyreste ved kjente turistplasser til de som ligger litt til side. På våre restaurantbesøk varierte billigste vin fra 30 EUR for ei flaske til 8 EUR for en liter i karaffel.

I tillegg til besøk på kjente steder gjennomførte vi flere byvandringer ispedd litt historie og noen kuriositeter. Siste kvelden besøkte vi restauranten Da Sabatino pÅ Piazza Ignazio. En plass med både miljø og god mat. En vegg innendørs var prydet med bilder av kjendiser som hadde besøkt restauranten. Her fant vi bl. a. bilde og vimpel av trondheims fotballag Rosenborg med Nils Arne Eggen i spissen. Laget besøkte Roma i år 2000.

En av kveldene tilbrakte vi i stemningsfulle Trastevere som er Romas restaurant- og bohemstrøk. Tras betyr "på den andre siden av", og Tevere er romernes navn på den elva  vi kaller Tiberen. Etter en nydelig middag på hovedplassen Piazza Santa Maria in Trastevere, lot vi oss underholde av en afrikansk sjonglør og ikke minst av en fornøyelig klovn.

Å rusle rundt i Trasteveres trange gater og smug ei sen kveldsstund er en opplevelse. Vi avsluttet nettopp med en slik spasertur før vi tok trikken tilbake til Romas sentrum.

TO OBELISKER - også kalt Kleopatras nåler.

Obeliskene forbinder vi med Egypt. Og ifølge antikkens forfattere ble de laget for sikre forbindelsen mellom farao og solguden. Ofte ble de plassert, gjerne parvis, foran tempelinngangene. For de romerske keiserne ble de et maktsymbol for å vise sitt verdensherredømme.

Ifølge forfatteren Jan E. Hansen ble over 50 obelisker i sin tid fraktet fra Egypt til Roma. Hvor mange som ligger på Middelhavets bunn, kan vi bare gjette oss til. I dag finner vi i alt 13 obelisker i Roma (14 om vi tar med steinpillaren til Mussolini utenfor Stadio Olimpico). Ifølge ovennevnte forfatter er tre av obeliskene "falske" - dvs romerske produkter fra antikken. Men det er det riktignok uenighet om. Men nok om det. Selv må jeg innrømme at jeg har en forkjærlighet for disse steinpillarene. Men det hadde sannelig flere av pavene også. I middelalderen ble mange av obeliskene ødelagt og forsvant. Da de ble gjenfunnet var det ulike paver som fikk dem plassert der de står i dag. Men nå med kors på toppen og gjerne med pavens innskrift. Obeliskens symbol for makt var slett ikke bare forbeholdt de gamle keiserne.

De andre obeliskene i Roma skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Nå setter jeg fokus på to av dem - nemlig to av de minste.

Fra Piazza della Minerva. Vi ser baksiden av Pantheon i bakgrunnen.

Begge obeliskene vi nå snakker om ble funnet nær kirken Santa Maria Sopra Minerva. Den ene i 1574 og den andre i 1665. Begge har de stått foran soltempler i Egypt. Kontakten med Egypt, bl.a. gjennom handel og kornleveringer, førte til at mange egyptere slo seg ned i Roma. I antikken hadde Roma en stor gruppe egyptere hvor de fleste hadde tilhold i dette området. De hadde også sitt eget Isis-tempel hvor man mener at disse obeliskene prydet inngangen.

Da disse obeliskene ble plassert på sine nåværende steder, var det ingen som var i stand til å tyde hieroglyfene som de var inngravert med. Denne kunnskapen forsvant antakelig da romerriket gikk til grunne. Først etter at Napoleons soldater fant Rosettasteinen i byen Rossetta i Egypt i 1798, og Champollion klarte å løse koden tidlig på 1800-tallet, klarte man å finne ut følgende: Den ene steinen var viet faraoene Ramses 2. og Merempta som levde 1200 f.Kr. Den andre hyllet farao Apries  fra 500 f.Kr.

Fra Piazza del Rotunda foran Pantheon.

Den ene står nå i ei fontene på Piazza del Rotunda foran Pantheon og den andre noen hundre meter unna på piazzaen foran kirken Santa Maria Sopra Minerva. Det spesielle ved den siste er at den er plassert på en steinelefant. Det var selveste Bernini som i 1667 fikk denne ideen.

Forestill deg at du slapper av på en bar på Piazza del Rotunda ei sen kveldsstund. Mørket har senket seg, dørene i Pantheon er lukket og turiststrømmen har stilnet av. I flomlyset beundrer du fontenen med obelisken som ble viet til den kanskje mektigste av faraoene for 3200 år siden. Den danske forfatteren og romaeksperten Arne Falk Rønne antyder at det er stor sannsynlighet for at både Aron og Moses har beskuet den samme obelisken da den stod utenfor solens tempel i Heliopolis ved Kairo. Dette setter historien i perspektiv. Vi er i den evige stad, folkens!

Spredte glimt fra det romerske miljø

Denne plassen, Piazza Rotunda, er yndlingsplassen min i Roma. Utsikten er riktignok bedre fra restaurantene under parasollene. Fra denne piazzaen går det ut i alt åtte smug/ smågater hvor de fleste er fylt med isbarer, småbutikker og restauranter. Livet i dette området kan beskrives med ett ord: atmosfære!

Noen plasser virker som en magnet på turistene. Fra Trevifontenen.

Har du lyst på litt større suvenirer, så er dette en mulighet. Keramikkverkstedet ligger i ei sidegate til Via Nazionale på Quirinale.

... og utvalget er stort. Men pakk det godt inn når du reiser hjem!

Jeg anbefaler å ikke ta med bilen til Roma. Som du ser er noen i overkant kreative med å finne parkeringsplass. Det kan straffe seg!

Noen har nok svart belte i lukeparkering!

Hvordan i all verden får man opp døra? Kanskje sjåføren kryper inn bak!



Drømmen om Route 66. Er jeg kommet i 60 års krisa? (eller var dette 40 års?)

Å vandre rundt i sentrum etter mørkets frembrudd er noe av Romas sjarm.

Gatekunstnere boltrer seg 

Levende statuer av alle slag kjemper om turistenes oppmerksomhet.



Det samme gjør gatemusikantene. Og dem er det en del av.



På nasjonaldagen, 2.juni, flagges det stort.

Marcus Aurelius - søyle og rytter

Marcus Aurelius var romersk keiser fra 161 til 180, og blir regnet blant de keisere som kalles "de gode". Han huskes nok best som filosofkeiseren, og gav endog ut ei bok med tittelen "Tanker til meg selv". Denne utgjorde visstnok et viktig bidrag til stoisk filosofi.


Marcus Aurelius tilbrakte mye av sin regjeringstid i felten. Det var germanerstammer nord for Donau som særlig presset på, og som romerne til stadighet måtte forsvare seg mot. Det er til minne om seire mot disse folkegruppene at romerne i år 193 reiste ei kjempesøyle til ære for sin keiser. Søylen har gitt navn til plassen den står på, Piazza Colonna, og den finner vi omtrent midt ved Romas hovedgate, Via del Corso.

Søylen er en imitasjon av trajanersøylen (se innlegg oktober 2016) som ble reist 80 år tidligere. Den består av i alt 28 marmorsylindere som utvendig er uthogd i 20 spiraler med relieff som snor seg oppover. Relieffene viser kampene ved Donau under Marcus Aurelius. Selve søylen er ca. 30 m høy, og i tillegg kommer sokkelen og statuen på toppen, til sammen over 40 m. Diameteren er 3,7 m , og innvendig snor en vindeltrapp seg til toppen. I følge Arne Falk Rønne var det en munkeorden som "eide" søylen i middelalderen, og skaffet seg inntekter fra pilegrimer som fikk bestige den innvendige trappa til toppen.


Romerne brente sine døde, og i likhet med Trajan ble Marcus Aurelus` aske lagt i et forseglet gullskrin og plassert i sokkelen. I 1589 fikk pave Sixtus 5. søylen restaurert. Samtidig ble statuen av Marcus Aurelius fjernet, så i dag er det Paulus som råder på toppen av den enorme søylen.

Rytterstatuen av Marcus Aurelius har kanskje vært mer tydelig i bybildet enn søylen. Grunnen er nok at den er plassert på Kapitol, som har vært den sentrale høyden i Roma i 2500 år.


Når vi har besteget hovedtrappa opp til Kapitol, blir vi møtt av en stor rytterstatue midt på den åpne plassen. Det er Marcus Aurelius som løfter handa mot oss som om han vil tale.

I 1538 fikk Michelangelo i oppdrag av pave Paul 3. å ruste opp den nedslitte rådhusplassen på Kapitol. Han valgte blant annet å flytte den eneste bevarte rytterstatuen fra antikken hit. Den hadde i mange hundre år stått utenfor Lateranerkirken (San Giovanni in Laterano). Man mener at det i antikken var en mengde rytterstatuer i Roma. De som var i marmor ble knust, og de i bronse ble støpt om til andre ting. Man mener denne ble spart fordi man trodde den var av den første kristne keiser - nemlig Konstantin den store.


I 1981 ble rytterstatuen fjernet, restaurert og plassert innendørs i Kapitolmuseet. Det sies at mange tusen romere møtte opp for å se sin gamle keiser bli fraktet bort. Den som står på plassen i dag er altså en kopi.