Il cimitero acattolico

Ikke hver gang jeg er i Roma, men om jeg er i nærheten og det passer seg sånn, tar jeg gjerne en tur innom "Den ikke-katolske kirkegården". Det følgende innlegget er rett og slett stykket jeg skrev i avisa "Sør-Trøndelag" 12.februar 2011, kun med noen ekstra bilder.


Gravplassen ligger like ved Cestiopyramiden.Trolig gravplass for pretoren Cestius noen tiår f.Kr. Til høyre Porta di san Paolo (Paulusporten) også kalt Porta Ostiense.


Overskriften den gangen var "Den ikke-katolske kirkegården i Roma og Johan fra Borsa.

Under mitt opphold i Roma sist høst bestemte jeg meg for å besøke "Il cimitero acattolico". I den grad et besøk på en gravplass kan være en fin opplevelse, så var det nettopp det. Gravplassen ble anlagt midt på 1700-tallet etter at et økende antall protestanter bosatte seg fast eller midlertidig i verdensbyen. Ca. 4000 ikke-katolikker er gravlagt her gjennom en periode på 250 år. Det er flest tyskere, engelskmenn og amerikanere, men også mange skandinaver. I og med at Roma har hatt en spesiell tiltrekningskraft på ulike typer kunstnere, er det naturlig nok mange av dem som ligger her. De mest kjente er nok de to engelske poetene John Keats og Percy Shelly, og det  er ikke få engelskmenn som besøker disse romantikernes gravsted i løpet av et år.

Den mest kjente nordmannen som ligger her er Peter Andreas Munch (1810-1863). Han var professor i historie og kom til Roma ved hjelp av et stipend fra den norske stat. Han var for øvrig den første ikke-katolikk som fikk tilgang til arkivene i Vatikanet. Hver 17.mai er det ved hans grav en markering med kransenedleggelse og tale for dagen.



Gravplassen viste seg å være en fredfull lunge i den ellers noe støyende verdensbyen. At mennesker søker hit for å kjenne stillheten og atmosfæren under sypressene, skjønner jeg godt. Slik var det i alle fall for det tyske ekteparet som søkte hit hver gang de passerte Roma til sitt vinteropphold på Sicilia. Stedets atmosfære skyldes flere elementer som gravplassens særegenhet og at det er velstelt. Men at stedet ligger inn til, og er skjermet av den aurelianske bymuren som ble oppført omkring år 270, gjør også sitt til at trafikkstøyen holdes ute. At byens eneste og over 2000 år gamle pyramide er innebygd i muren her, bidrar også til særpreget.

Etter å ha følt på atmosfæren både på en av benkene og ved å vandre rolig omkring, kikket jeg innom informasjonen ved porten. Gravplassens database fortalte om i alt 37 nordmenn som hadde funnet sin siste hvile her. Alle var oppgitt med navn, men alle var ikke oppført med fødested. Stor ble imidlertid min nysgjerrighet da fødestedet Borsa dukket opp på datamaskinen bak navnet Johan Rian. Hvordan hadde det seg at en børsværing ble stedt til hvile i Roma i 1959?

Vel hjemme i Orkdal fikk jeg først informasjon om at han stod  oppført i bygdeboka for Børsa som journalist, og kom fra småbruket Rihagen i Eggkleiva. Videre ble det klart at han var onkel til Johanne Johnsen, født Rian, som bor i Eggkleiva. Både telefon og trivelig besøk hos Johanne ble gjort, og her følger en del opplysninger om Johan Rian.

Johan ble født i 1893, og ikke 1895 som det feilaktig står på den enkle gravsteinen. Som voksen tok han befalsutdanning og pådro seg giktfeber under en utmarsj. Selv med et flere år langt sykehusopphold ble helsa aldri den samme. Han ble overført til kontorjobb i Trondheim hvor han var i noen år. Helsa fortsatte og skrante, og i 1925 ble han innvilget pensjon. Han hadde kontakter i Italia, og bestemte seg av helsemessige grunner for å emigrere til det milde klimaet ved Middelhavet. Han forlot Norge 17.august 1925 32 år gammel.

Johan var meget sosial, og hadde trolig mye omgang med både nordmenn, andre utlendinger og italienere. Han behersket flere språk enn norsk og italiensk, og fungerte flere ganger  som tolk i Italia. Selv om han antagelig ikke hadde journalistutdanning, er det ikke uten grunn at han står oppført som journalist i bygdeboka. Han skrev reisebrev til norske aviser, bl.a. Adresseavisen. Han holdt stor korrespondanse og skrev ofte på rim. Bl.a. har han skrevet et hyllingsdikt til Bjørnstjerne Bjørnson som trolig ble oppført under et bjørnsonjubileum i Italia.

Johanne Johnsen kan fortelle at det var stor stas hver gang onkelen kom på besøk. Under 2.verdenskrig kom han seg ikke "hjem", men etter krigen besøkte han Eggkleiva årlig. Da hadde han sine faste venner han dro rundt til. En av dem var vennen Johan Falkberget på Røros. Siste gang han var i Norge var i 1957, to år før han døde.