EN BIT AV DET NORSKE I ROMA.

Via del Corso er Romas "Karl Johan", og regnes som handlegate nr.1. Den strekker seg fra nasjonalmonumentet i enden av Kapitol og nordover til Piazza del Popolo. Omtrent der veien fra Spansketrappen (Via Condotti) ender i Via del Corso, ligger kirken San Carlo al Corso (også kalt Santi Ambrogio e Carlo al Corso). Den ble oppført fra 1612 og har navnet etter Carl Borromeo som ble kanonisert til helgen i 1610.

Plassen utenfor kirken er ofte benyttet av gatekunstnere og gatemusikanter.

Det spesielle for oss nordmenn er  at det tredje kapellet til venstre for inngangen er viet til vår nasjonalhelgen, Olav den Hellige. Selve alteret domineres av et stort maleri som fremstiller helgenkongen med  krone og septer. Bildet er malt etter initiativ fra en norsk biskop i anledning av at pave Leo 13. hadde femtiårsjubileum. Det er malt av den polske maleren Pius Welonski, og avduket i 1893 av baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg som da var pavens kammerherre. Bildet er nasjonalromantisk og glorete i stilen.

Forfatteren og romakjenneren Thomas Thiis-Evensen beskriver maleriet slik: "Som en høyreist og rødmusset viking står han i nordisk blest ut mot havet innfattet av norske fjell under en urolig himmel og med en hildrende stavkirke i det fjerne."

Det er delte meninger om maleriet som kunstverk, men jeg har selv opplevd å se nordmenn helt uforberedt bli berørt av dette norske innslaget i Roma. Selv tror jeg at det er noe utover vanlig nasjonalfølelse som gjør seg gjeldene. Kanskje det at noe i vår kulturhistorie blir knyttet opp mot det storslagne vi møter i denne verdensbyen.

Gyldendals reiseguide er etter mitt skjønn den beste norske reiseguiden for Roma. Men det synes meg meget merkelig at den ikke inneholder noe om olavsalteret når den omtaler kirken. Jeg tror at forklaringen ligger i at Gyldendal har "kjøpt" en utenlandsk utgave og kun oversatt den til norsk. Ingen norsk fagskribent ville ha  oversett dette for norske lesere.

I 2007 ble det stiftet en venneforening for olavsalteret i San Carlo al Corso. Den ønsker å føre arbeidet med å holde det norske alteret i hevd, og samtidig stimulere den kulturelle og religiøse virksomheten knyttet til alteret. Det holdes messe her hver 17.mai, 16. oktober (Olavs omvendelsesdag) og første søndag i advent. I tillegg arrangerer foreningen hvert år i oktober Olavsfestdager med et bredt program. Se gjerne hjemmesida: www.olaviroma.no

Forum Romanum

For meg er det å gå på Forum Romanum (det romerske torg) som å trå på hellig grunn. Men både Forum og Palatinerhøyden (som du også har tilgang når du kjøper billett) består for det meste av ruiner. Å vandre blant disse ruinene uten å kjenne noe av historien bak gir lite mening. For å gå på Forum bør du, etter min mening, være over snittet interessert, helst ha forberedt deg og i tillegg ha med en eller annen form for info. I så fall vil du kunne se det storslagne i denne ruinhaugen. Uansett hvilken bakgrunn du har: Det gir en noen følelser å vite at en har trådt på de samme stenene som Cicero, Cæsar, Augustus, Paulus med flere. Men å besøke Forum/Palatin i steikende sommersol, som en del turister gjør, er en prøvelse. Dette bør du unngå.


Når jeg viser mine venner Forum, tar jeg dem heller med på kapitolhøyden. Derfra er det god utsikt og oversikt over  Forum Romanum. Gå gjerne dit etter at det er blitt mørkt. "By night" er Forum i flomlys et flott skue!

Forum Romanum sett fra Palatinerhøyden. Kapitol i bakgrunnen til venstre. 

For den som ønsker litt bakgrunnsinfo så følger her noen

HISTORISKE OVERBLIKK.

Forum Romanum var i bortimot 1000 år sentrum for den romerske verden både politisk, økonomisk og religiøst. I dalsenkningen mellom de to høydene Kapitol og Palatin, var det i romertida et yrende folkeliv - i det som i dag er en ruinpark. Mye av vår europeiske kultur ble formet her, og det er dette som gir denne plassen dens storhet. I middelalderen var hele området overgrodd og glemt. På det tykke jordlaget mellom søylerestene gikk kyr og beitet. Napoleon var den som startet med arkeologiske utgravinger, men det er først på 1900-tallet det ble fart på gravingen.

A. POLITISK

Vi sier gjerne at demokratiet  oppstod i det gamle Hellas, men sannelig har virksomheten på Forum bidratt til å utvikle det demokratiet vi i vesten hegner så stolt om. Etter at romerne "kastet" sin konge ca.500 f.Kr., utviklet republikken seg helt til Cæsar og Augustus fikk avskaffet den. I senatet satt valgte representanter, dog bare fra aristokratiet, og tok de store avgjørelsene. Her gikk diskusjonene heftig før vedtak ble fattet. En slik styreform var unik flere hundre år før vår tidsregning.


Senatet ble ledet av to valgte konsuler. Senere fikk folket sin folketribun - valgt av vanlige romere. Folketribunen kunne legge ned veto mot vedtak senatet fattet. Denne styreformen har satt sine spor i mange av våre moderne, vestlige demokratier. Senatsbygningen som står der i dag fikk keiser Diokletian reist i år 303. Den bygningen Cæsar var i gang med da han ble myrdet og som Augustus fullførte, gikk opp i flammer. På bildet over ser vi senatsbygningen på andre siden av Forum litt til venstre.




B. ØKONOMISK
Som resultat av erobringstoktene oppstod en verdenshandel med alle typer varer. På Forum hadde meglere og spekulanter sine kontorer hvorfra de styrte mye av denne virksomheten. Ville man sikre sine verdier, var det her man måtte følge med. Priser og konjunkturer for hele imperiet ble fastsatt på Forum.




Forum sett fra Kapitolhøyden. Saturntemplet til høyre. Senatsbygningen delvis skjult bak Septimus Severus sin triumfbue

C. RELIGIØST

Romerne var et meget religiøst folk. De hadde en mengde guder for nær sagt alle livets områder og situasjoner. Templene til de høyeste gudene med Jupiter i spissen, stod på Kapitolhøyden. Men i begge ender av Forum finner vi rester av mange templer. På bildet over ser vi tre marmorsøyler etter Vespasians tempel. Keiserne ble selv opphøyd til guder etter sin død. Søylerekka til høyre er rester av fronten på templet til ære for Saturn - guden for jordbruk. Dette templet inneholdt statens skattkammer. Verdier fra erobringstoktene ble plassert her. Et eksempel er jødenes tempelskatt, med den sjuarmede lysestaken, som de røvet fra Jerusalem.


I andre enden av Forum finner vi bl.a. rester av Cæsars tempel og templet som er viet til Castor og Pollux - sjøfarernes skytshelgener- også omtalt som tvillingene. Like ved finner vi vestalinnenes hus med Vestatemplet og den evige ild.

Den brede muren i front er rester av Forums talerstol fra antikken. Den gikk under navnet Rostra.

D. RETTSLIG

Både i basilikaene og på Forums talerstol foregikk rettssaker som utviklet romerretten. Den mest kjente juristen og taleren var Marcus Tullius Cicero. Bl.a. kjempet han for republikken helt til det siste. Advokatene utfoldet seg både med talegaver og skuespillerevne. Ikke rart at vårt ord "aktor" og det engelske "actor" har samme opprinnelse. Det romerske rettssystemet har hatt stor påvirkning på systemene i mange av dagens vestlige land.


E. VIA SACRA
Den hellige vei går tvers gjennom Forum og førte opp til Jupitertemplet på Kapitolhøyden. Dette var ei travel gate i det daglige, men høydepunktene var de store triumftogene hærførere fikk gjennomføre etter store seire. Det var senatet  som måtte godkjenne en triumf for til vanlig var det ikke tillat med store troppestyrker inne i byen. "Hele byen" var på plass og hyllet seierherren og hans soldater.



Triumfen for Vespasian og Titus i år 71 er skildret av et øyenvitne, nemlig jøden Josefus. Han skildreropptoget med en storslåtthet som ikke kan skildres med ord. Ufattelige  kostbarheter, merkelige dyr og  krigsfanger fløt forbi tilskuerne i en uendelig strøm. Til slutt kom hærføreren selv i ei vogn trukket av hvite hester. Han var kronet med en laurbærkrans og kledd i ei purpurkappe. Opptoget endte på Kapitol der hærføreren ofret til Jupiter som takk for seieren.

Store deler av Via Sacra ligger der som den gjorde på Cæsars tid. Og for meg gir det en spesiell følelse å gå på de samme stenene i dag.

Palatinerhøyden med keiserpalassene i bakgrunnen.

F.PALATINERHØYDEN

På denne høyden har man funnet rester etter det man mener er Romas eldste bosetting, og som dateres til bortimot 1000 f.Kr.

Octavian som senere ble keiser Augustus vokste opp her, og som keiser anla han sitt boligkompleks på denne høyden. Senere keisere fortsatte å bygge sin praktbygninger på samme plassen. Den største byggherren på Palatin var keiser Domitian. I tillegg til sitt palass oppførte han en hippodrom til sportskamper. Denne er fortsatt forholdsvis godt bevart og kan beskues av besøkende. Det ligger også et lite museum like ved. Det må også nevnes at opprinnelsen til ordet palass er fra praktbygningene på Palatin.

Napoleon 3. var en ivrig amatørarkeolog. På 1800-tallet kjøpte han Palatin for noen få tusen lire, og startet med utgravinger.

På bildet over ser vi Palatinerhøyden fra baksida. Sletta i forkant er Cirkus Maximus - rester av verdens største idrettsarena.

Verdens første kjøpesenter. Trajans marked og æressøyle.

Høyderyggen mellom to av Romas sju høyder, Kapitol og Quirinale, ble omkring år 100 fjernet av flere tusen slaver. De jobbet i flere år for å gi plass til det som skulle bli Romas største og fineste keisertorg: Trajans forum. Dette er det bare ruiner igjen av. Men i skråningen som oppstod fikk Trajan (98-117) reist et "supermarked" i flere etasjer.  Romerriket var under ham på sitt største i utstrekning, og sto for en enorm handel med alle mulige varer. Omtrent 170 rom er samlet i det vi kan kalle et varehus. Her var det også kontorer bl.a. for utdeling av korn til Romas innbyggere.

Det spesielle med dette bygget er at fasaden svinger inn og ikke ut. Her er store haller med små boder, trappeoppganger, bueganger og et indre gatenett. I motsetning til mye annet var Trajans marked ikke kledd i marmor. Det ytre var dekket av den vanlige romerske mursteinen.


Hele komplekset ble i middelalderen innebygd av boliger og glemt. På 1930-tallet anla Mussolini ei paradegate rett over flere av keisertorgene (Via dei Fori Imperiale). Da ble også boligene revet slik at Trajans marked igjen kom til syne.

I dag er "Mercato Trajano" et museum med inngang fra nordsiden. Museet viser først og fremst størrelsen på anlegget, og er nok for spesielt interesserte. For de fleste holder det med synet utenfra, selvsagt med kjennskap til bakgrunnen. I følge Jan E. Hansen kom ikke det neste kjøpesenteret i Roma før på 1990-tallet.


TRAJANERSØYLEN.
Mange keisere ble etter store slag og erobringer æret av senatet og "det romerske folk" (SPQR) med triumfbuer. Men to keisere, Trajan og Marcus Aurelius, ble æret med to  kjempesøyler. Marcus Aurelius sin søyle står på Piazza Colonna ved handlegata Via del Corso. Men trajanersøylen ble oppført på Trajans Forum og står der nesten like hel etter 1904 år.

 Jeg har latt meg imponere av de gamle egypternes kompetanse på steinarbeid. Men sannelig var ikke romerne langt bak. Kanskje har de hentet kompetanse fra Egypt? eller Hellas? I alle fall er jeg imponert over denne søylen som ble oppført til ære for Trajan  i år 113.


Hør bare her: Selve søylen består av 19 sylinderblokker i marmor, er ca.30 m høy og har en diameter på 4 m. Innvendig har den en vindeltrapp med 203 trappetrinn. Utvendig  er den dekket av et sammenhengende relieff. Denne dekorasjonen er uten sidestykke. Frisen er ca.200m lang og folder seg i en spiral fra bunn til topp. Den viser 155 scener og har ca.2500 figurer. Keiseren selv er avbildet 60 ganger. Hele frisen har man tatt avstøpninger av, og disse kan en studere på nært hold i et kjempemuseum i forstaden Eur. (Blå linje på metroen mot Laurentina).

Søylen er en hyllest til Trajan etter hans erobring av dacerne (tidligere Romania). Scenene viser romerske soldater i kamp, men også ingeniørarbeid som bygging av bruer, befestninger mm. Trajan fremstilles som den store imperiebyggeren. Selv var han født i Sevilla i Spania og var den første ikke-Italienske keiseren. På toppen av søylen ble det plassert en stor bronsestatue av ham. Denne ble imidlertid skiftet ut av pave Sixtus 5. i 1587 med en statue av Peter.

Søylen er også et gravmonument. Da Trajan døde i 117 ble urnen plassert sammen med asken etter kona  i sokkelen. Søylen står på et stort fundament med inngangsdør. Med sokkel og statuen på toppen er søylen nesten 40m høy!

Døra og vindeltrappa er selvsagt stengt i dag. Men den danske forfatteren Arne Falk Rønne skriver at flere nordiske romafarere på 1800-tallet nevner en skopusser på Piazza Colonna som hadde nøkkelen til døra i fundamentet. Han forteller også om en romersk journalist som i 1926 besteg søylen. Han fortalte om smale, smuldrende trappetrinn, oversådd med duemøkk og døde fugler, om stanken og det sparsomme lyset fra gluggene i søylen.



Fontana de Trevi

Nå har jeg endelig lagt ut ei kort oversikt over Romas historie. Den ligger under ei fane på bloggbildet og under Meny på mobilutgaven. Men i dette innlegget vil jeg vise noen glimt fra folkelivet omkring den mest kjente fontenen i Roma. Trevifontenen er som en magnet på turistene og spesielt i flomlyset om kvelden viser den seg i all sin prakt.

 Romas fontener er blitt et begrep. Mange har skrevet bøker om dem, og Nrk har hatt sine billedbrev om dem. Min eldste datter drev endatil gjøn med sin far om at han var en av de ti i landet som blinket seg ut et slikt tv-program.


Romerne førte enorme mengder rent vann inn i byen, noe til private palasser og andre til kjempestore badeanlegg. Den første akvedukten ble bygd på 300-tallet f.Kr., og i keisertida flommet en million m3 vann daglig gjennom i alt 11 akvedukter. Vannet i Trevifontenen kom fra akvedukten Aqua Virgo (jomfruvannet) og var nr.6 i rekken. Navnet fikk den etter at ei jomfru utpekte vannets kilde for romerske soldater to mil fra Roma. Marcus Agrippa, Augustus sin hærfører og svigersønn, fikk den bygd i 19 f.Kr. Inne i byen ble vannet ført i blyrør som ikke tålte trykket dersom vannet ble stoppet. Derfor rant vannet døgnet rundt og endte opp i Tiberen. Etter hvert utnyttet man dette til å lage flotte fontener rundt i byen.


Særlig om kveldene kan stemningen bli magisk.

I romersk sammenheng må vi kunne si at Trevifontenen er av nyere dato. Den ble ferdig i 1762 og pryder en hel sidevegg i Palazzo Poli og er 40 bred og 21 m høy. Rundt i verden er storslåtte fontener gjerne plassert på åpne plasser, men her åpenbarer fontenen seg i et trangt byrom.


Temaet er hentet fra gresk-romersk mytologi med havguden Neptun (gr. Posseidon) i sentrum. Han sitter i et stort skjell som trekkes av to havhester som igjen styres av to tritoner (mannsfigurer med fiskehale). Disse blåser sine fanfarer og får havet til å bruse eller stilne. Og ut av dette fosser vannet i store mengder utover klippene.

Fontenen er gjort kjent gjennom flere filmer. Mest kjent er kanskje "Three coins in a Fontain" og "Dolce Vita". På 1800-tallet oppstod en tradisjon med å kaste mynter i vannet. Det skal visstnok styrke ønsket om å få se Roma igjen. Myntene blir regelmessig samlet opp og gitt til veldedige formål.



PS.
I det ene hjørnet av den trange plassen leder ei trapp opp til kirken SS. Vicenzo e Anastasio. Inne i kirken oppbevares innvollene fra i alt 21 paver fra 1590 til 1903. De bodde i Quirinalpalasset  bak kirken og ligger begravet i Peterskirken. Innvollene derimot oppbevares i ei krukke i denne kirken, riktignok ute av syne for turistene. Dette minner meg om de egyptiske faraoene. I mumifiseringsprosessen ble innvollene fjernet og lagt i egne krukker, slik  man bl.a. fant det i Tut Ank Amons grav.

Il cimitero acattolico

Ikke hver gang jeg er i Roma, men om jeg er i nærheten og det passer seg sånn, tar jeg gjerne en tur innom "Den ikke-katolske kirkegården". Det følgende innlegget er rett og slett stykket jeg skrev i avisa "Sør-Trøndelag" 12.februar 2011, kun med noen ekstra bilder.


Gravplassen ligger like ved Cestiopyramiden.Trolig gravplass for pretoren Cestius noen tiår f.Kr. Til høyre Porta di san Paolo (Paulusporten) også kalt Porta Ostiense.


Overskriften den gangen var "Den ikke-katolske kirkegården i Roma og Johan fra Borsa.

Under mitt opphold i Roma sist høst bestemte jeg meg for å besøke "Il cimitero acattolico". I den grad et besøk på en gravplass kan være en fin opplevelse, så var det nettopp det. Gravplassen ble anlagt midt på 1700-tallet etter at et økende antall protestanter bosatte seg fast eller midlertidig i verdensbyen. Ca. 4000 ikke-katolikker er gravlagt her gjennom en periode på 250 år. Det er flest tyskere, engelskmenn og amerikanere, men også mange skandinaver. I og med at Roma har hatt en spesiell tiltrekningskraft på ulike typer kunstnere, er det naturlig nok mange av dem som ligger her. De mest kjente er nok de to engelske poetene John Keats og Percy Shelly, og det  er ikke få engelskmenn som besøker disse romantikernes gravsted i løpet av et år.

Den mest kjente nordmannen som ligger her er Peter Andreas Munch (1810-1863). Han var professor i historie og kom til Roma ved hjelp av et stipend fra den norske stat. Han var for øvrig den første ikke-katolikk som fikk tilgang til arkivene i Vatikanet. Hver 17.mai er det ved hans grav en markering med kransenedleggelse og tale for dagen.



Gravplassen viste seg å være en fredfull lunge i den ellers noe støyende verdensbyen. At mennesker søker hit for å kjenne stillheten og atmosfæren under sypressene, skjønner jeg godt. Slik var det i alle fall for det tyske ekteparet som søkte hit hver gang de passerte Roma til sitt vinteropphold på Sicilia. Stedets atmosfære skyldes flere elementer som gravplassens særegenhet og at det er velstelt. Men at stedet ligger inn til, og er skjermet av den aurelianske bymuren som ble oppført omkring år 270, gjør også sitt til at trafikkstøyen holdes ute. At byens eneste og over 2000 år gamle pyramide er innebygd i muren her, bidrar også til særpreget.

Etter å ha følt på atmosfæren både på en av benkene og ved å vandre rolig omkring, kikket jeg innom informasjonen ved porten. Gravplassens database fortalte om i alt 37 nordmenn som hadde funnet sin siste hvile her. Alle var oppgitt med navn, men alle var ikke oppført med fødested. Stor ble imidlertid min nysgjerrighet da fødestedet Borsa dukket opp på datamaskinen bak navnet Johan Rian. Hvordan hadde det seg at en børsværing ble stedt til hvile i Roma i 1959?

Vel hjemme i Orkdal fikk jeg først informasjon om at han stod  oppført i bygdeboka for Børsa som journalist, og kom fra småbruket Rihagen i Eggkleiva. Videre ble det klart at han var onkel til Johanne Johnsen, født Rian, som bor i Eggkleiva. Både telefon og trivelig besøk hos Johanne ble gjort, og her følger en del opplysninger om Johan Rian.

Johan ble født i 1893, og ikke 1895 som det feilaktig står på den enkle gravsteinen. Som voksen tok han befalsutdanning og pådro seg giktfeber under en utmarsj. Selv med et flere år langt sykehusopphold ble helsa aldri den samme. Han ble overført til kontorjobb i Trondheim hvor han var i noen år. Helsa fortsatte og skrante, og i 1925 ble han innvilget pensjon. Han hadde kontakter i Italia, og bestemte seg av helsemessige grunner for å emigrere til det milde klimaet ved Middelhavet. Han forlot Norge 17.august 1925 32 år gammel.

Johan var meget sosial, og hadde trolig mye omgang med både nordmenn, andre utlendinger og italienere. Han behersket flere språk enn norsk og italiensk, og fungerte flere ganger  som tolk i Italia. Selv om han antagelig ikke hadde journalistutdanning, er det ikke uten grunn at han står oppført som journalist i bygdeboka. Han skrev reisebrev til norske aviser, bl.a. Adresseavisen. Han holdt stor korrespondanse og skrev ofte på rim. Bl.a. har han skrevet et hyllingsdikt til Bjørnstjerne Bjørnson som trolig ble oppført under et bjørnsonjubileum i Italia.

Johanne Johnsen kan fortelle at det var stor stas hver gang onkelen kom på besøk. Under 2.verdenskrig kom han seg ikke "hjem", men etter krigen besøkte han Eggkleiva årlig. Da hadde han sine faste venner han dro rundt til. En av dem var vennen Johan Falkberget på Røros. Siste gang han var i Norge var i 1957, to år før han døde.

Romatur juli 2016

På min romatur i juli var det først og fremst tre mål jeg hadde. De best bevarte akvaduktene ute på campagnaen, Neros gylne hus og klosteret/ kirken der man mener Paulus ble henrettet. Men det er ett sted jeg alltid må innom når jeg er i Roma, nemlig Tempio bar på Piazza Rotunda foran Pantheon. Dette er den ultimate plassen å nyte ei kveldsstund. Her kan en sitte litt tilbaketrukket og følge folkelivet og diverse gateartister som søker folks oppmerksomhet.

Denne gangen så jeg ikke noe til hverken Jan E. Hansen eller Andreas Larsen. Begge er forfattere og har Tempio bar som stamplass. Hansen er norsk journalist og bor i Roma, Larsen er en dansk-finsk lege og bor her halve året. Om du slår deg ned på denne plassen må du kikke i bokhylla innenfor døra. Her ligger et utvalg av romabøker av norske forfattere. Jeg anbefaler spesielt Jan E. Hansens bok "Roma - 43 steder som skapte historie". Den gir forholdsvis kort innføring om de ulike stedene og er grei å ha med seg.

Neros gylne hus (Domus Aurea) ligger på Colle Oppio like ovenfor Colosseum, og alt ligger under bakken. På grunn av oppussing er det åpent for publikum kun i helgene. Omvisningen tar ca. 1,5 time. Vi var bare fire karer på omvisning med en tysk guide. Alle fire var like engasjert med mange spørsmål og innspill. Den kvinnelige guiden rakk så vidt å komme til neste omvisning. Spesielt var det trivelig å treffe Marco-en italienskfødt lege fra Seattle. Vi gikk blant annet sammen og så restene av Trajans badeanlegg etterpå.

 Keiser Nero (54-68) bygde et kjempeanlegg etter den store bybrannen i 64. Selve palasset var bare en del av dette anlegget. Neros gylne hus bestod av over hundre værelser og ganger - noen over 13 m høye og dekorert med fantastiske mønster og farger.

Vi kan fortsatt se mye av utsmykkingen som ble laget for nesten 2000 år siden.

Noen år senere bygde keiser Trajan (98-117) sitt enorme badeanlegg delvis oppå Domus Aurea. Han fikk bygd inn store forstøtningsmurer  i palasset som ikke lenger ble brukt. Under badeanlegget ble Neros gylne hus etter hvert glemt, og ikke gjenoppdaget før på 1500-tallet. Både Michelangelo og Rafael ble forundret over det de så, og lot seg inspirere i sin egen kunst. En del vegg- og takmalerier er fortsatt bevart.

Fra oktogonen i Neros gylne hus

De best bevarte rester av akveduktene ligger på campagnaen et stykke utenfor byen. Du kan ta metro A (rød linje) til Subaugusta og spasere en liten km. Akveduktene er kanskje den største bragden av romersk ingeniørkunst. Denne kalles Aqua Claudi og er bygget under keiser Claudius (37-54) og var 87 km lang. Den leverte vann bl.a. til Trajans badeanlegg som riktignok kom noen år senere. I år 100 var det omtrent 10 akvedukter i Roma. Bildet under viser de enorme dimensjonene på dette anlegget.

Det siste målet denne gangen var klosteret Tre Fontane som man mener er oppført på det stedet der Paulus ble henrettet. Paulus kom til Roma fordi han som romersk borger hadde anket sin sak inn for keiseren. Man antar at Paulus ankom Roma i år 60/61, og at han de først årene levde i "fritt" fangenskap. Man regner med at han i likhet med Peter ble fengslet og plassert i Mamertinerfengslet på Kapitol i forbindelse med kristenforfølgelsene  etter brannen i 64. Gamle skrifter forteller at Paulus ble ført til den tredje milesteinen på Ostiaveien, og at han ble halshogd i en granskog. Liket ble fraktet lenger inn ved Ostiaveien der gravkirken San Paolo fuori la Mura ligger i dag. Kraniet skal derimot befinne seg i Lateranerkirken.

Klosteret ligger langt sør for byen i retning mot Ostia, og det var ikke helt enkelt å finne fram. Mange av de lokale hadde ikke kjennskap til Tre Fontane. Men jeg traff på noen eldre som veiledet meg til å skifte buss slik at jeg fant fram. Trappistbrødrenes samfunn skal være strengere enn noen annen katolsk orden. Taushet og bønn er de største dyder. De har et utsalg av varer de produserer, deriblant en likør framstilt av eucalyptus. I følge den danske forfatteren Arne Falk Rønne er likøren noe av det gyseligste man kan smake.