Il cimitero acattolico

Ikke hver gang jeg er i Roma, men om jeg er i nærheten og det passer seg sånn, tar jeg gjerne en tur innom "Den ikke-katolske kirkegården". Det følgende innlegget er rett og slett stykket jeg skrev i avisa "Sør-Trøndelag" 12.februar 2011, kun med noen ekstra bilder.


Gravplassen ligger like ved Cestiopyramiden.Trolig gravplass for pretoren Cestius noen tiår f.Kr. Til høyre Porta di san Paolo (Paulusporten) også kalt Porta Ostiense.


Overskriften den gangen var "Den ikke-katolske kirkegården i Roma og Johan fra Borsa.

Under mitt opphold i Roma sist høst bestemte jeg meg for å besøke "Il cimitero acattolico". I den grad et besøk på en gravplass kan være en fin opplevelse, så var det nettopp det. Gravplassen ble anlagt midt på 1700-tallet etter at et økende antall protestanter bosatte seg fast eller midlertidig i verdensbyen. Ca. 4000 ikke-katolikker er gravlagt her gjennom en periode på 250 år. Det er flest tyskere, engelskmenn og amerikanere, men også mange skandinaver. I og med at Roma har hatt en spesiell tiltrekningskraft på ulike typer kunstnere, er det naturlig nok mange av dem som ligger her. De mest kjente er nok de to engelske poetene John Keats og Percy Shelly, og det  er ikke få engelskmenn som besøker disse romantikernes gravsted i løpet av et år.

Den mest kjente nordmannen som ligger her er Peter Andreas Munch (1810-1863). Han var professor i historie og kom til Roma ved hjelp av et stipend fra den norske stat. Han var for øvrig den første ikke-katolikk som fikk tilgang til arkivene i Vatikanet. Hver 17.mai er det ved hans grav en markering med kransenedleggelse og tale for dagen.



Gravplassen viste seg å være en fredfull lunge i den ellers noe støyende verdensbyen. At mennesker søker hit for å kjenne stillheten og atmosfæren under sypressene, skjønner jeg godt. Slik var det i alle fall for det tyske ekteparet som søkte hit hver gang de passerte Roma til sitt vinteropphold på Sicilia. Stedets atmosfære skyldes flere elementer som gravplassens særegenhet og at det er velstelt. Men at stedet ligger inn til, og er skjermet av den aurelianske bymuren som ble oppført omkring år 270, gjør også sitt til at trafikkstøyen holdes ute. At byens eneste og over 2000 år gamle pyramide er innebygd i muren her, bidrar også til særpreget.

Etter å ha følt på atmosfæren både på en av benkene og ved å vandre rolig omkring, kikket jeg innom informasjonen ved porten. Gravplassens database fortalte om i alt 37 nordmenn som hadde funnet sin siste hvile her. Alle var oppgitt med navn, men alle var ikke oppført med fødested. Stor ble imidlertid min nysgjerrighet da fødestedet Borsa dukket opp på datamaskinen bak navnet Johan Rian. Hvordan hadde det seg at en børsværing ble stedt til hvile i Roma i 1959?

Vel hjemme i Orkdal fikk jeg først informasjon om at han stod  oppført i bygdeboka for Børsa som journalist, og kom fra småbruket Rihagen i Eggkleiva. Videre ble det klart at han var onkel til Johanne Johnsen, født Rian, som bor i Eggkleiva. Både telefon og trivelig besøk hos Johanne ble gjort, og her følger en del opplysninger om Johan Rian.

Johan ble født i 1893, og ikke 1895 som det feilaktig står på den enkle gravsteinen. Som voksen tok han befalsutdanning og pådro seg giktfeber under en utmarsj. Selv med et flere år langt sykehusopphold ble helsa aldri den samme. Han ble overført til kontorjobb i Trondheim hvor han var i noen år. Helsa fortsatte og skrante, og i 1925 ble han innvilget pensjon. Han hadde kontakter i Italia, og bestemte seg av helsemessige grunner for å emigrere til det milde klimaet ved Middelhavet. Han forlot Norge 17.august 1925 32 år gammel.

Johan var meget sosial, og hadde trolig mye omgang med både nordmenn, andre utlendinger og italienere. Han behersket flere språk enn norsk og italiensk, og fungerte flere ganger  som tolk i Italia. Selv om han antagelig ikke hadde journalistutdanning, er det ikke uten grunn at han står oppført som journalist i bygdeboka. Han skrev reisebrev til norske aviser, bl.a. Adresseavisen. Han holdt stor korrespondanse og skrev ofte på rim. Bl.a. har han skrevet et hyllingsdikt til Bjørnstjerne Bjørnson som trolig ble oppført under et bjørnsonjubileum i Italia.

Johanne Johnsen kan fortelle at det var stor stas hver gang onkelen kom på besøk. Under 2.verdenskrig kom han seg ikke "hjem", men etter krigen besøkte han Eggkleiva årlig. Da hadde han sine faste venner han dro rundt til. En av dem var vennen Johan Falkberget på Røros. Siste gang han var i Norge var i 1957, to år før han døde.

Romatur juli 2016

På min romatur i juli var det først og fremst tre mål jeg hadde. De best bevarte akvaduktene ute på campagnaen, Neros gylne hus og klosteret/ kirken der man mener Paulus ble henrettet. Men det er ett sted jeg alltid må innom når jeg er i Roma, nemlig Tempio bar på Piazza Rotunda foran Pantheon. Dette er den ultimate plassen å nyte ei kveldsstund. Her kan en sitte litt tilbaketrukket og følge folkelivet og diverse gateartister som søker folks oppmerksomhet.

Denne gangen så jeg ikke noe til hverken Jan E. Hansen eller Andreas Larsen. Begge er forfattere og har Tempio bar som stamplass. Hansen er norsk journalist og bor i Roma, Larsen er en dansk-finsk lege og bor her halve året. Om du slår deg ned på denne plassen må du kikke i bokhylla innenfor døra. Her ligger et utvalg av romabøker av norske forfattere. Jeg anbefaler spesielt Jan E. Hansens bok "Roma - 43 steder som skapte historie". Den gir forholdsvis kort innføring om de ulike stedene og er grei å ha med seg.

Neros gylne hus (Domus Aurea) ligger på Colle Oppio like ovenfor Colosseum, og alt ligger under bakken. På grunn av oppussing er det åpent for publikum kun i helgene. Omvisningen tar ca. 1,5 time. Vi var bare fire karer på omvisning med en tysk guide. Alle fire var like engasjert med mange spørsmål og innspill. Den kvinnelige guiden rakk så vidt å komme til neste omvisning. Spesielt var det trivelig å treffe Marco-en italienskfødt lege fra Seattle. Vi gikk blant annet sammen og så restene av Trajans badeanlegg etterpå.

 Keiser Nero (54-68) bygde et kjempeanlegg etter den store bybrannen i 64. Selve palasset var bare en del av dette anlegget. Neros gylne hus bestod av over hundre værelser og ganger - noen over 13 m høye og dekorert med fantastiske mønster og farger.

Vi kan fortsatt se mye av utsmykkingen som ble laget for nesten 2000 år siden.

Noen år senere bygde keiser Trajan (98-117) sitt enorme badeanlegg delvis oppå Domus Aurea. Han fikk bygd inn store forstøtningsmurer  i palasset som ikke lenger ble brukt. Under badeanlegget ble Neros gylne hus etter hvert glemt, og ikke gjenoppdaget før på 1500-tallet. Både Michelangelo og Rafael ble forundret over det de så, og lot seg inspirere i sin egen kunst. En del vegg- og takmalerier er fortsatt bevart.

Fra oktogonen i Neros gylne hus

De best bevarte rester av akveduktene ligger på campagnaen et stykke utenfor byen. Du kan ta metro A (rød linje) til Subaugusta og spasere en liten km. Akveduktene er kanskje den største bragden av romersk ingeniørkunst. Denne kalles Aqua Claudi og er bygget under keiser Claudius (37-54) og var 87 km lang. Den leverte vann bl.a. til Trajans badeanlegg som riktignok kom noen år senere. I år 100 var det omtrent 10 akvedukter i Roma. Bildet under viser de enorme dimensjonene på dette anlegget.

Det siste målet denne gangen var klosteret Tre Fontane som man mener er oppført på det stedet der Paulus ble henrettet. Paulus kom til Roma fordi han som romersk borger hadde anket sin sak inn for keiseren. Man antar at Paulus ankom Roma i år 60/61, og at han de først årene levde i "fritt" fangenskap. Man regner med at han i likhet med Peter ble fengslet og plassert i Mamertinerfengslet på Kapitol i forbindelse med kristenforfølgelsene  etter brannen i 64. Gamle skrifter forteller at Paulus ble ført til den tredje milesteinen på Ostiaveien, og at han ble halshogd i en granskog. Liket ble fraktet lenger inn ved Ostiaveien der gravkirken San Paolo fuori la Mura ligger i dag. Kraniet skal derimot befinne seg i Lateranerkirken.

Klosteret ligger langt sør for byen i retning mot Ostia, og det var ikke helt enkelt å finne fram. Mange av de lokale hadde ikke kjennskap til Tre Fontane. Men jeg traff på noen eldre som veiledet meg til å skifte buss slik at jeg fant fram. Trappistbrødrenes samfunn skal være strengere enn noen annen katolsk orden. Taushet og bønn er de største dyder. De har et utsalg av varer de produserer, deriblant en likør framstilt av eucalyptus. I følge den danske forfatteren Arne Falk Rønne er likøren noe av det gyseligste man kan smake.